Nyhetsbrev / Helse

Mangler oversikt

Norsk helsevesen mangler systemer som gjør det mulig å sammenligne effektivitet og kvalitet i behandlingene ved ulike sykehus. Da blir oppfølging og styring vanskelig, skriver lege Ulf Ljugnblad.

Ulf Ljungblad, lege og dr. med., er tidligere sykehusdirektør ved Sykehuset i Østfold HF og Divisjonsdirektør ved Akademsika sjukhuset Uppsala. I dag er han leder i Helse Sør-Øst RHF.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norsk helsevesen er ikke problemfritt. Helseministeren har presentert flere forslag til tiltak. Disse tiltakene vil ikke løse de største problemene, da de ikke berører kjernen og årsakene til problemene.

Norsk helsetjeneste er nå den dyreste i Europa målt i økonomisk innsats per innbygger. Målt i kvalitet på tjenestene til befolkningen ligger Norge på tiende plass. Dette er to plasser bak Sverige, som bruker 40 prosent mindre penger per innbygger.

Med dagens norske dokumentasjonssystem kan man ikke registrere og rekonstruere et sykehusopphold etter hendelser og aktiviteter på en tidslinje. Det finnes ikke informasjon kostnader ved behandling av den enkelte pasient. Det finnes nesten ingen måling av kvalitet koblet med aktiviteter og ressursinnsats (KAPP=kostnader, kvalitet, aktivitet per pasient).

Det internasjonale systemet for å beskrive ressursinnsats per pasient kalles KPP (kostnad per pasient) og må sees i relasjon til klassifiseringssystemet DRG. DRG baserer seg på at man får rett diagnose på pasienten.

35-40 prosent av diagnosene som er satt av leger ved utskrivning av pasienter fra sykehus, er feil, viser flere undersøkelser i Sverige. Det finnes ikke tilsvarende undersøkelsen i Norge, men det er ikke grunn til å tro at det er annerledes her. Disse diagnosene skal så overføres til koder for å sikre at pasienten knyttes til korrekt DRG. Dette er igjen grunnlaget for statens utbetaling til sykehusene.

Det er leger som er i en travel hverdag setter koder på pasientene. Disse kodene er feilaktig i cirka 40 prosent av tilfellene. Erfaring from andre land viser at leger ikke klarer å prestere bedre.

Dersom spesialutdannet personell, som har dette som hovedoppgave, foretar kodingen, øker kvaliteten opp mot hundre prosent rett for de beste.

En bieffekt av dårlig diagnosesetting og koding er at all norsk helsestatistikk baserer seg på et datagrunnlag der minst en tredel, men antagelig så mye som halvparten av informasjonen, kommer i feil DRG.

 

 

 

 

 

 

 

I Norge måles kostnader i sykehus kun relatert til den enkelte avdeling eller sykehus, uten at man vet noe om hva som er utført der. Man har heller ikke noe helhetlig kvalitetssystem som måler kvalitet i behandlingen basert på kliniske indikatorer, men noen få unntak.

Fordi man ikke kan måte kostnader for hver pasient, kan man ikke aggregere konstnadsdata for pasienter med samme diagnose eller DRG. Dermed kan man ikke analysere og sammenligne kostnader for like pasientgrupper mellom forskjellige sykehus.

Man kan heller ikke se kostnadene i relasjon til oppnådd kvalitet. I mange andre land gjør man dette for å vurdere effektivitet og kvalitet i pasientbehandlingen.

Norsk helsevesen kan ikke beskrive hva man leverer av tjenester (behandlere pasienter med rett diagnose). Om man i sin virksomhet ikke kan beskrive hva man har gjort, ikke kostnadene ved det som er utført eller kvaliteten på tjenesten og resultatene, oppstår store problemer for dem som skal følge opp produksjonen og styre den, om det i det hele tatt er mulig.

I helsetjenesten er det en klar sammenheng mellom lave kostnader og høy kvalitet i pasientbehandlingen. Medisinske skader, feilaktige diagnoser, sykehusinfeksjoner, unødvendige komplikasjoner, reoperasjoner, dårlige arbeidsprosesser (for eksempel lange ventetider) og så videre, er store kostnadsdrivere. At høy kvalitet er kostnadseffektivt, har helsevesenet til felles med de fleste andre virksomheter i samfunnet, sel vom helseledere ofte påstår at helsevesenet er så spesielt at sammenligninger ikke kan gjøres mot annen virksomhet.

Gode sykehus utenfor Norge (og det finnes mange av dem rundt i verden) har systemer som sikrer at den informasjonen vi etterlyses her er tilgjengelig. Det er merkelig at like systemer ikke er innført i Norge for lenge siden.
Når helseministeren setter opp ledelsen som en av de tingene han vil gjøre noe med, kan han vanskelig nå gode resultater i pasientbehandlingen før de faktorene undertegnede har pekt på gjør det mulig å styre sykehus og helsetjenester på en rasjonell måte.

Dessuten er det en selvfølgelighet at innbyggere i Norge skal ha tilgang til informasjon om kvaliteten i pasientbehandlingen mellom de ulike sykehusene, for å kunne ta rasjonelle valg mellom sykehus for behandling.

Innlegg av Ulf Ljungblad, autorisert for bruk av SAS Institute.